Jeg våknet på en båre

og kikket inn i øynene på en prest. Han forsøkte å få meg til å svare på spørsmålene sine, men oppmerksomheten min gikk i retning av slagmarken. Der, bare en meter fra meg, lå væpneren som hadde forsøkt å stanse meg. Jeg hadde plantet langsverdet mitt i ham, hendene mine var blitt glatte av blod, så jeg glapp taket. Etter det husker jeg bare ropene fra ham, han ropte på moren sin og gråt. Ba hjerteskjerende om å ikke drepe ham, han ville ikke dø, ute av stand til å innse at Yral hadde allerede tatt ham i hånden.

Nå holdt en av ravnene på å rensket opp den ene øyenhulen hans. Presten hevet stemmen, mens jeg var paralysert av den unge væpneren som var blitt mat for fuglene. Hva var hensikten med dette slaget? Var væpneren mindre verdig livet enn meg? Fordi jeg var ridder of kjempet for "lysets sak"? Presten slapp taket i meg og gikk videre.

Jeg var en annen etter den dagen. Ikke ny, bare eldre. Klok nok til å vite at det jeg hadde gjort frem til da var uten mening, og at det var på tide å gjøre noe nytt. Så fikk fremtiden vise hva den bar i vente for meg.